Når karakterutvikling begynner med et bank på døra
|
|
11 min
Noen ganger skjer det stille, nesten som en hvisken.
Andre ganger er det som om noen tramper rett inn og setter seg ved bordet.
Denne måneden tar jeg deg med inn i det magiske øyeblikket der en karakter banker på døren. Og hvordan karakterer kommer til meg – ikke som planer, men som nærvær som vil noe.
Kanskje har du kjent noe lignende? Et lite bank. En følelse du ikke helt forstår. Kanskje er det starten på en historie. Eller på en karakterutvikling – i dem, og i deg.
Hva skjer når du åpner? Kanskje begynner både fortellingen – og karakterutviklingen – akkurat der.
Hva skjer når en karakter banker på døren? I dette innlegget deler jeg hvordan karakterer oppstår, og hvorfor det kan være starten på ekte karakterutvikling.
Vi ser på
- Hvordan karakterer ofte kommer til deg – ikke som idéer, men som nærvær
- Hvorfor lytting er en viktig del av karakterutvikling
- Eksempler på karakterer fra mine egne bøker – og hvordan de dukket opp
- Refleksjoner rundt hvordan karakterer speiler våre egne følelser og historier
- En invitasjon til å legge merke til hva – eller hvem – som banker på hos deg
Innholdsfortegnelse
1: Et bank på døra 2. Karakterutvikling handler ikke alltid om kontroll – noen ganger handler det om å lytte 3. Eksempler fra mine egne karakterer – og deres karakterutvikling 4: Hva karakterene våre egentlig viser oss 5: Å lytte til hvem som banker på Avslutning: Når døra åpnes Les mer fra PlanetC blogg Ofte stilte spørsmål Om meg
1: Et bank på døren
Det begynner ikke alltid med en idé. Ikke med en plan eller et plott. Noen ganger begynner karakterutvikling med et bank.
Ikke høyt, ikke voldsomt – mer som en forsiktig lyd i utkanten av bevisstheten.
Som om noen står der. Og venter.
Ikke på kaffe. Ikke på selskap. Men på å bli sett. På å få komme inn.
Jeg vet ikke helt hvordan det er for andre, men for meg kommer karakterene ikke fordi jeg har bestemt meg for å finne på noe. De kommer når jeg lytter. Når jeg går tur og tankene flyter. Når jeg er midt i oppvasken eller på vei til å legge meg. Når jeg ikke prøver for hardt.
Først er det bare et glimt. Et blikk. En setning.
En følelse, kanskje.
Et “jeg tror det er en som vil si noe”.
Og da vet jeg – nå banker det på døren igjen. Kanskje er det starten på en karakterutvikling jeg ennå ikke forstår.
Har du kjent det noen gang?
Kanskje ikke som en karakter, men som en liten idé, en scene du ser for deg, et navn du ikke blir kvitt? Kanskje har du ikke tenkt på det som en historie i det hele tatt – bare noe som dukket opp og ville bli hos deg. Noe som spurte: Vil du høre?
2. Karakterutvikling handler ikke alltid om kontroll – men om å lytte
Jeg tror karakterutvikling like gjerne kan komme fra stillhet som fra struktur. Når en karakter kommer til deg – uoppfordret – har utviklingen allerede begynt.
For meg er det aldri så enkelt som å finne på noen. Det er mer som å møte noen jeg allerede kjenner, men som jeg bare ikke visste fantes ennå. De dukker opp – med sine egne stemmer, sine egne historier, og ofte med en uro i seg. En lengsel. Noe de bærer på. Noe de vil vise meg.
Karakterutvikling kan starte med et bilde:
Et barn som sitter alene på en trapp.
En jente med et blått skjerf i vinden.
En gutt med et blikk som vet mer enn han burde.
Noen ganger er det en setning som kommer, uten sammenheng:
"Jeg vet det er farlig, men jeg går likevel."
Eller:
"De kalte meg for mye. Men jeg tror jeg var akkurat passe."
Og så begynner jeg å lytte.
Ikke som en forfatter med kontroll over en fortelling, men som en slags mellomstasjon. En som får låne en stemme, og som prøver å være lydhør nok til å skrive den ned. Karakterutvikling skjer ofte i det stille – lenge før man forstår hvilken historie man egentlig er i ferd med å fortelle.
Det høres kanskje rart ut. Litt svevende. Men det er ofte sånn skapelse fungerer. Ikke som kontroll, men som kontakt. Og karakterutvikling, for meg, er nettopp det – en kontakt med noe som vil bli fortalt.
Jeg tror ikke du trenger å skrive bøker for å kjenne igjen følelsen.
Kanskje har du hatt en drøm du ikke glemmer, en tanke som gjentar seg, eller et navn som plutselig bare er der.
Kanskje bor det en karakter i deg som bare venter på at du skal sette deg ned og spørre:
Hvem er du? Hva vil du meg?
Karakterene jeg skriver om i dette innlegget, finner du her:
3. Eksempler fra mine egne karakterer – og deres karakterutvikling
Noen karakterer kommer stille, nesten som om de ikke vil forstyrre. Andre dundrer rett inn og setter seg ved bordet før jeg har rukket å si hei.
-
So, hovedpersonen i romanen jeg skriver på nå, kom ikke som et smell. Hun kom som et sukk.
En følelse av å falle – og ikke vite hvor man lander.
Jeg så henne for meg i en slags annen verden, med føttene i kaldt gress og blikket fullt av spørsmål. Hun visste ikke hvor hun var, og jeg visste ikke hvem hun var. Men det var tydelig at hun lette etter noe. Etter noen.
Etter seg selv, kanskje.
-
Lucy, løvetannen fra Tusen ønsker, kom mykt – men bestemt.
Hun hadde blitt oversett, tråkket på og avskrevet som ugress, men hun bar på noe større: en stille styrke, og en drøm om å bli sett for den hun er.
Lucy ønsker ikke å bli noe annet enn seg selv, men hun må oppdage at det faktisk er nok.
Hennes karakterutvikling handler om å vokse i verdighet – i en verden som forsøker å gjøre henne liten.
Hun lærer å stå støtt, selv når ingen klapper for henne.
-
Julius, hovedpersonen i Perlehviskeren og Natthaven, kom som et lite rykk i hjertet. En gutt med altfor mange følelser for kroppen sin.
Han er syv år og tegner det han ikke klarer å si. Følsom, kreativ, klok på den måten barn kan være – og tett knyttet til sin lett nevrotiske kosepapegøye, Pappus .
Jeg så ham sitte alene ved kjøkkenbordet, med blyanter som ikke virket lenger.
Ikke fordi de var tomme. Men fordi noe inni ham hadde lukket døra.
Da foreldrene fortalte at de skulle skilles, forsvant fargene. Og i det øyeblikket visste jeg: dette handler ikke om en vanlig skilsmissehistorie. Dette handler om en indre reise – om å finne tilbake til seg selv når verden blir stille. En form for karakterutvikling som skjer i møte med en virkelighet han ikke forstår.
Og så er det Gunnar Gresskar, selvfølgelig.
Han kom ikke som en tanke, men som et lite fnis. Jeg stod foran en kurv med gresskar utenfor en blomsterbutikk før Halloween, og tenkte: Hva om én av disse drømmer om å bli vognen til Askepotts – og ikke et Halloween-gresskar?
Og der var han.
Med store, tillitsfulle øyne, perfekt fasong og en plan som ikke passet inn.
Illustrasjon fra Gunnar Gresskar - Den lange veien hjem av Cathrine L Wilhelmsen.
Gunnar har blitt dyrket frem for én bestemt rolle – han skal bli det fineste og mest fryktinngytende gresskaret i nabolaget.
Men inni seg bærer han på en annen drøm. Noe rundere. Noe varmere.
Så han triller sin vei. Ut i det ukjente.
Med et mål om å finne ut hvem han kan være, hvis han selv fikk bestemme.
Gunnars karakterutvikling handler om å gi slipp på andres forventninger – og våge å drømme noe nytt.
...og slik ble det både bok og regnbuekopper, for regnbuen er det vakreste Gunnar vet!
4: Hva karakterene våre egentlig viser oss
Jeg tror ikke karakterene våre bare er fiksjon. Jeg tror de er speil.
Noen ganger viser de oss sider vi har gjemt. Andre ganger minner de oss på styrker vi har glemt.
De kommer ikke bare for å bli skrevet – de kommer for å bli sett.
Og gjennom dem får vi mulighet til å møte noe vi kanskje ikke visste vi bar på.
En sorg som manglet språk.
En lengsel etter frihet.
Et barns stemme som aldri ble helt hørt.
- Når jeg skriver So, kjenner jeg hvor dypt et barn kan lengte etter tilhørighet.
Hun faller mellom verdener, uten å vite hvorfor – og bærer en uro mange vil kjenne igjen, selv om historien hennes er helt egen.
Hun stiller spørsmål det ikke alltid finnes svar på: Hvem er jeg hvis ingen venter på meg? Hva skjer når du mister alt – men fortsatt må gå videre?
-
Lucy , på sin side, bærer en annen type styrke. Hun er ikke høylytt eller modig på den vanlige måten, men vokser i det stille – som løvetannen hun er.Hun blir tråkket på, oversett og forsøkt fjernet, men gir ikke slipp på håpet.Karakterutvikling for Lucy handler ikke om å bli større enn andre, men om å finne sin egen verdi – selv når ingen klapper for henne.Hun lærer at det å være seg selv ikke bare er nok – det er selve gaven.
- I Julius bor den tause sorgen.
Han glemmer det foreldrene nettopp har sagt – at de skal skilles – men blyantene hans slutter å virke. Ikke fordi de er ødelagt, men fordi noe inni ham har trukket seg unna.
Fargene forsvinner. Det er slik han uttrykker det som ikke kan sies med ord. Også det er en form for karakterutvikling – stille, men kraftfull.
- Og Gunnar Gresskar?
Han minner meg om kraften i å stille spørsmål ved det man har blitt fortalt at man skal være.
Om motet det krever å si: Jeg vil noe annet. Selv når hele verden forventer noe helt annet av deg. Karakterutviklingen hans handler om å gjøre opprør med et smil – og rulle sin vei.
Karakterene våre er ikke bare historier vi finner på.
De er dører inn til noe større.
Og noen ganger, om vi tør å følge dem, viser de oss veien – ikke nødvendigvis tilbake, men innover. Og i den bevegelsen skjer også vår egen karakterutvikling.
5: Å lytte til hvem som banker på
Kanskje er det begynnelsen på din egen karakterutvikling, enten du skriver, tegner, eller bare bærer på noe som vil ut.
Du trenger ikke å være forfatter for å høre det banket.
Kanskje har du kjent det likevel – en vag idé som stadig vender tilbake, et navn du ikke vet hvor kommer fra, et bilde som blir værende i tankene dine lenge etter at det burde vært glemt.
Det kan være starten på en fortelling.
Eller en følelse du ikke har satt ord på ennå.
Kanskje tilhører det en karakter du ikke kjenner – eller en del av deg selv du har glemt.
Kanskje er det starten på din egen karakterutvikling.
For noen kommer det som en drøm. For andre som en tanke på bussen, et blaff av en stemning når du ser en fremmed, et sitat du ikke slipper.
Det kan være noe sårt, noe rart, noe vakkert.
Det viktige er ikke å forstå det med én gang – men å lytte.
Hvis det banker på døren din:
Hva skjer hvis du åpner?
Du trenger ikke skrive en bok. Men du kan skrive en setning.
Tegne et blikk. Sette ord på en følelse som ikke har fått slippe til før.
Du kan spørre: Hvem er du?
Og se hva som svarer.
For det er ofte i de stille øyeblikkene, når vi våger å være nysgjerrige, at noe begynner å spire. Og det er der karakterutvikling ofte virkelig tar fart – både i historien og i oss selv.
Avslutning: Når døren åpnes
Det er noe vakkert i å møte en karakter for første gang.
Noe nesten hellig i å lytte til det som vil komme til uttrykk – enten det er en stemme utenfra, eller en følelse innenfra som endelig tør å snakke.
Noen ganger blir det en bok. Andre ganger bare en liten notat på kjøkkenbenken.
Men uansett form, tror jeg det er verdt å lytte. For lytter du lenge nok, oppdager du kanskje at karakterutvikling skjer i deg også.
Og hvis du er nysgjerrig på hvem som har banket på min dør, finner du flere av dem i bøkene mine.
Du kan lese om So, Silas, Gunnar, Lucy og Julius – hver og én med sin helt egen historie, men alle med et lite ekko av noe vi kanskje har kjent selv.
Og du?
Har noen banket på hos deg i det siste?
Del gjerne i kommentarfeltet – eller bare la det få leve litt stille inni deg en stund til.
Det begynner ofte akkurat der.
"Jeg setter så pris på de temaene Wilhelmsen tar opp i sine bøker. Og jeg liker måten hun tar de opp på. Det er hjertevarmt, innsiktsfullt og sjarmerende skrevet. Jeg håper boka når ut til mange små og store lesere."
Oppsummering
Når en karakter banker på, vet du sjelden hvor reisen fører. Men kanskje er det akkurat slik karakterutvikling begynner – ikke med kontroll, men med nysgjerrighet.
I dette innlegget har jeg delt hvordan karakterer kommer til meg, hvordan de utvikler seg, og hvorfor det å lytte til det uventede kan være det viktigste du gjør – både for historien og for deg selv.
Del gjerne!
Kjenner du noen som også får besøk av karakterer, ideer eller små drypp av fantasi?
Del gjerne innlegget videre – kanskje inspirerer det noen til å åpne døren.
Ofte stilte spørsmål
Må jeg være forfatter for å ha karakterer som banker på?
Ikke i det hele tatt! Mange opplever at en idé, en stemning eller et indre bilde vil noe – enten du skriver, tegner, drømmer eller bare har en levende fantasi. Dette innlegget handler om å lytte, uansett hvordan du uttrykker deg.
Hvordan vet jeg om det er en karakter, eller bare en rar tanke?
Ofte vet man ikke med én gang – og det er helt greit. Men hvis noe kommer tilbake til deg igjen og igjen, med følelse, stemme eller bilder, kan det være verdt å gi det plass. Skriv ned én setning. Tegn et øye. Se hva som skjer.
Hva er PlanetC?
PlanetC er min kreative verden – et lite univers der bøker, illustrasjoner og historier møtes for å inspirere både barn og voksne.
Du kan lese mer og oppdage hele katalogen her: Besøk PlanetC
Hvor kan jeg lese mer om karakterene du nevner?
Du finner en oversikt over noen av karakterene mine her: Møt karakterene .
Der kan du bli kjent med So, Silas, Julius, Gunnar og flere andre – noen fra utgitte bøker, noen fra det som kommer.
Hva har dette med karakterutvikling å gjøre?
En hel del! Når vi lytter til det som vil komme frem, tar vi første steg i karakterutviklingen – både på papiret og i oss selv.
Forfatter: Cathrine L Wilhelmsen
Cathrine L Wilhelmsen er forfatter, illustratør og coach med en lidenskap for å skape rom der både barn og voksne kan utforske følelser, undring og magi.
Hun skriver bøker og historier som åpner dører til indre verdener, med et sterkt fokus på selvaksept, tilhørighet og frihet til å være den du er.
Gjennom eventyr, fabel og virkelighetsnære fortellinger hjelper hun leserne med å møte både sine egne og andres følelser med nysgjerrighet og varme.
