Frihet til å være den du er – Om selvaksept, identitet og indre frigjøring for barn og voksne - PlanetC

Frihet til å være den du er – Om selvaksept, identitet og indre frigjøring for barn og voksne

Cathrine Wilhelmsen

|

|

12 min

🏳️‍🌈 Når frihet får flere farger

Mai er en måned der vi feirer frihet. Vi vifter med flagg, spiser is i barnetoget og minner hverandre på hvor heldige vi er som bor i et fritt og demokratisk land. Vi markerer både grunnlovsdagen og frigjøringsdagen – dager med historisk tyngde og nasjonal stolthet.

Men idet vi går inn i juni, og Pride-måneden folder seg ut i regnbuens farger, kjenner jeg på behovet for å løfte en annen type frihet. En som ikke alltid sees utenpå.

Den indre friheten. Friheten til å være den du er.


For hva hjelper det om vi har frihet på papiret, hvis vi likevel føler at vi må skjule sider ved oss selv for å passe inn? Hvis vi lærer tidlig – enten som barn, ungdom eller voksen – at vi må tilpasse oss for å bli likt, ønsket eller forstått?


Gjennom bøkene mine møter du karakterer som kjemper sine egne små og store frigjøringskamper. Ikke på slagmarken, men i hjertet. Lucy, en løvetann som ikke føler seg fin nok. Gunnar, et gresskar som ikke bare vil være til pynt. So, som må lære å stole på sin egen kraft.


De speiler oss alle. For frihet handler ikke bare om lover og grenser. Det handler om å få lov til å være hel. Å bli sett – akkurat som du er – uten å måtte gjøre deg mindre.


Og kanskje, bare kanskje, starter den største formen for frigjøring når vi våger å møte oss selv med samme raushet som vi feirer andre med.

1. Hva er egentlig frihet – og hvem bestemmer hvem du får være?

Frihet er et stort ord. Vi bruker det om land, lover, menneskerettigheter og bevegelser. Og alt det er viktig. 

Men det finnes en annen type frihet som sjelden får like stor plass. 

Den du kjenner i magen når du endelig tør si det du egentlig mener. Den som hvisker at du er god nok, selv om du er annerledes. Den som ikke krever at du presterer, beviser eller passer inn.


Den indre friheten.


Det er en frihet mange barn mister altfor tidlig.
De merker at noen følelser er «for mye». At de må være flinke, sterke, stille eller høflige for å få kjærlighet. Og de lærer – ofte helt uten ord – at noen deler av dem bør pakkes vekk.


Og vi voksne?
Vi går ofte rundt med de samme gamle læresetningene inni oss, som lenker vi har glemt at vi bærer. Vi har kanskje et ytre liv med frihet – men på innsiden er vi fanget av forventninger, tilpasning, og usynlige krav.

Det er derfor vi trenger å snakke mer om friheten til å være den du er .
For hvem bestemmer egentlig hva som er «riktig» måte å være på?
Og hva skjer med oss – og barna våre – hvis vi aldri får kjenne friheten til å være hele?

2. Lucy – den lille løvetannen som trodde hun var feil

Lucy er en løvetann. En av de mest oversette og undervurderte blomstene vi har. Hun vokser der hun kan – mellom steiner, asfalt og sprukne murer – og hun drømmer om én ting: Å bli sett.

Men i boken Tusen ønsker blir det tydelig at Lucy ikke føler seg god nok som hun er.


Hun sammenlignes med rosebusker og tulipanbed, med blomster som blir plantet, stelt og beundret. Ingen stopper opp for en løvetann. Ingen sier: «Så vakker du er.»

Og slik begynner ønskene å vokse i henne. Hun ønsker seg bort fra seg selv. Bli noe annet. Noe penere. Noe som passer inn.


Tusen ønsker barnebok
Bilde fra Tusen ønsker

Jeg skrev Lucy for alle dem – store og små – som har kjent på den samme følelsen.
Følelsen av å være for vanlig. For rar. For synlig. For usynlig.
Følelsen av å ikke få være med i buketten.

Men Lucys historie tar en vending. Hun møter noen som ser henne. Ikke for det hun prøver å være, men for den hun allerede er. Og det forandrer alt. For det er først når hun tør å stå støtt i jorda hun kommer fra, at hun virkelig blomstrer.

Akkurat som mange av oss.

Det er så lett å tro at verdien vår ligger i hvordan vi blir møtt utenfra. Men den ekte friheten oppstår når vi begynner å speile oss selv med kjærlighet – når vi slutter å prøve å være noen andre og sakte, forsiktig, våger å stå i det som er vårt.

Lucy lærer at det ikke er noe galt med henne. Hun var aldri for mye, for lite eller feil. Hun var bare ikke blitt sett riktig ennå.

Og kanskje, om vi ser godt nok etter, finnes det en liten Lucy i oss alle.

3. Gunnar Gresskar – å ta tilbake eierskapet til hvem du er

Gunnar er et gresskar. Og ikke hvilket som helst – han er det perfekte Halloween-gresskaret. Rund, jevn, oransje og akkurat passe skummel.

Alle forventer at han skal bli det han alltid har vært ment å bli: en dekorasjon. Et gresskar med utskåret smil, plassert på trappa, hyllet for sin form – og kastet når høytiden er over.

Men det er én ting som skurrer for Gunnar:
Han vil noe mer. Eller rettere sagt noe annet. Han vet bare ikke helt hva det er enda.
Det eneste han vet, er at skumle ting er for skummelt, og at han ikke lenger vil være det alle andre sier at han skal være.


Gunnar Gresskar – Den lange veien hjem følger vi ham på en reise vekk fra alt han kjenner. Det er ikke lett. Å bryte med forventninger er sjelden det. Veien til frihet kommer ikke av seg selv. Han møter både latter, skepsis og ensomhet. Men han finner også noe annet:
Sin egen stemme. Sin egen vei. Sin egen definisjon av hjem.


Gunnars historie handler om noe mange av oss kjenner på, selv i voksen alder:
Hva skjer når du har levd et helt liv basert på det andre forventer av deg – og så plutselig kjenner at det ikke stemmer lenger?


Å ta tilbake eierskapet til hvem du er, kan være både skummelt og befriende.
Det krever mot å si: «Jeg vil ikke være det dere har bestemt for meg. Jeg vil finne ut hvem jeg er selv.»


Og nettopp derfor trenger vi historier som Gunnars.
De minner oss på at det aldri er for sent å skifte retning.
At det er lov å forlate en rolle du aldri valgte selv.

Og at frihet ikke alltid er en stor politisk bevegelse – noen ganger er det bare én gresskarstemme som sier: «Nei takk, jeg går videre.»

4. Selvaksept som motstand

Det høres kanskje lite ut, nesten hverdagslig.
Å si: «Dette er meg.»

Men i en verden som stadig forteller oss hvem vi bør være – hvordan vi bør se ut, føle, elske og prestere – er selvaksept en stille revolusjon.


Å stå i det som er sant for deg, uten å forklare, forsvare eller forme deg etter andres blikk – det er en form for motstand. Ikke den høylytte, konfronterende typen, men den som skjer i det stille. I måten du møter deg selv på i speilet. I hvordan du snakker til barnet ditt når det gråter. I hvilke deler av deg du tillater å få plass.


I juni fylles gatene med regnbueflagg, farger og feiring. Pride minner oss om retten til å elske den man vil, og være den man er. Men det handler ikke bare om legning eller kjønnsidentitet. Det handler også om noe mer grunnleggende: Å få lov til å eksistere fullt og helt – uten å bli gjort liten eller feil.

For noen handler frihet om å kunne si «jeg er homofil» eller «jeg er trans». For andre handler det om å kunne si:

  • Jeg er introvert
  • Jeg liker ikke å være midtpunktet.
  • Jeg drømmer om noe annet enn det alle andre vil.
  • Jeg er ikke lykkelig i rollen jeg har blitt tildelt.
  • Jeg liker ikke det "alle andre" liker

Uansett hva det er: Å stå i det, er å gjøre motstand mot et system som vil ha oss like, forutsigbare og lettplasserte. Når jeg skriver om karakterer som Lucy og Gunnar, er det nettopp dette jeg håper de skal romme: en kjærlighetserklæring til det ekte, det sårbare og det litt rare.

Det som ikke alltid blir klappet for, men som likevel er sant.


For selvaksept handler ikke om å gi opp. Det handler om å gi slipp – på andres definisjoner, og på den stemmen inni deg som sier at du må være noe annet for å være verdt noe.

5. Hvordan ser indre frihet ut i praksis?

Indre frihet er ikke en mållinje du plutselig løper over. Det er noe vi øver oss på, litt hver dag. Noen ganger gjennom store valg – andre ganger i de minste øyeblikkene.


Det starter kanskje med noe så enkelt som å ikke si unnskyld for hvem du er.
Eller å la barnet ditt få gråte ferdig, uten å ville fikse følelsen.
Eller å tegne, skrive, danse – uten å vurdere om det er «bra nok».

Indre frihet handler ofte mer om hva du slutter å gjøre:

  • Du slutter å forklare deg for folk som ikke vil forstå.
  • Du slutter å presse deg inn i former som aldri var laget for deg.
  • Du slutter å skamme deg over deler av deg selv som bare trenger trygghet.

Her er noen små, konkrete steg du kan ta mot indre frihet – eller bare kjenne etter om passer:

🌱 Si én sann ting høyt som du vanligvis holder for deg selv.
Noe lite. Noe nært. Kanskje til deg selv i speilet, eller til en du stoler på.

🌱 Speil barnet ditt (eller barneversjonen av deg selv) med aksept.
Når de er sinte, lei seg eller uforståelige – prøv å møte dem med: «Jeg ser deg. Det er greit.»
Det forandrer mer enn vi tror.

🌱 Tillat deg å være i prosess.
Du trenger ikke være ferdig. Du trenger ikke ha svar. Frihet handler ikke om å være konstant trygg, men om å ha rom til å være hele deg – også når det stormer.


Hvis du vil gå enda dypere, kan du stille deg selv dette spørsmålet:

Hva er én ting ved meg jeg prøver å skjule – og hva ville skjedd om jeg lot den få være synlig?

Avslutning: En frihet som starter i det små

De store kampene for frihet blir ofte skrevet inn i historiebøkene. Men de små – de som utspiller seg i et blikk, en pustepause, en beslutning om å stå litt stødigere i seg selv – de blir kanskje ikke feiret med flagg og faner, men de forandrer liv.


For hver gang vi velger å være ærlige med oss selv, åpner vi et rom.
For hver gang vi møter et barn – eller vårt eget indre barn – med forståelse i stedet for korreksjon, bygger vi en bro.
Og for hver gang vi sier: «Dette er meg, og det er greit», rister vi forsiktig i de gamle lenkene og får litt mer frihet.


Frihet trenger ikke å være høylydt. Den kan også være stille. Frihet kan hviske

«Du trenger ikke gjøre deg mindre for å få være med.»
«Du er ikke for mye – du er deg.»


Og kanskje er det akkurat sånn frihet starter.
Med en løvetann som tør å blomstre.
Med et gresskar som sier nei.
Med deg, som velger å gå noen skritt nærmere den du alltid har vært.

"Jeg setter så pris på de temaene Wilhelmsen tar opp i sine bøker. Og jeg liker måten hun tar de opp på. Det er hjertevarmt, innsiktsfullt og sjarmerende skrevet. Jeg håper boka når ut til mange små og store lesere."

Bokvrimmel bokblogg, utdrag fra anmeldelse

💌 Vil du ta med deg litt mer frihet hjem?

Hvis denne teksten traff noe i deg – et minne, et ønske, en stillhet du kjenner igjen – så er du ikke alene.
Historiene jeg skriver er nettopp for deg som trenger et lite pusterom, et nytt perspektiv, eller kanskje bare et blikk som sier: «Jeg ser deg.»

📚 Du kan lese mer om Lucy i Tusen ønsker og om Gunnar i Den lange veien hjem.
Begge bøkene handler om å finne motet til å være seg selv – på sitt helt eget vis.


🌿 Vil du ha flere slike tekster rett i innboksen? Meld deg gjerne på nyhetsbrevet mitt – en liten månedlig påminnelse om at du er god nok, akkurat som du er.


🌟 Meld deg på her: Nyhetsbrev


Hvis du kjenner noen som trenger å høre dette – del gjerne videre! Trykke på en av ikonene under og del der du vil - setter stor pris på om du gjør det 🌸 For kanskje er frihet noe vi finner litt lettere når vi leter etter den sammen.

Les mer fra PlanetC blogg

Ofte stilte spørsmål

Når jeg skriver om frihet og selvaksept, dukker det ofte opp spørsmål fra lesere – store som små – om hvordan dette egentlig ser ut i hverdagen. Derfor har jeg samlet noen av de spørsmålene jeg får oftest. Kanskje finner du svar på noe du har lurt på? Hvis ikke, send meg gjerne en e-post – jeg svarer alltid så godt jeg kan. ❤️

Hva betyr det å være fri til å være seg selv?

Å være fri til å være seg selv handler om å kunne stå i hvem du er – med alle dine følelser, ønsker og drømmer – uten å måtte tilpasse deg andres forventninger. Det handler om å tørre å være hele deg, selv om det kan være sårbart.

Hvordan kan jeg hjelpe barn med å bygge selvaksept?

Gi barna rom til å være nysgjerrige, stille spørsmål og vise følelser – uten å bli korrigert eller fortalt at de er feil. Speil dem med varme, lytt med hele deg, og la dem forstå at de er gode nok akkurat som de er. Historier som Lucy og Gunnar kan være en fin inngang til slike samtaler.

Hva er forskjellen mellom ytre og indre frihet?

Ytre frihet handler ofte om rettigheter, lover og samfunnets rammer. Indre frihet handler om hvordan vi føler oss på innsiden – om vi tør å være oss selv, sette grenser og kjenne at vi er verdifulle akkurat som vi er.

Hvordan kan jeg selv jobbe med å bli friere innvendig?

Start med små steg: Legg merke til når du tilpasser deg eller skjuler sider ved deg selv. Øv deg på å være ærlig – både med deg selv og med de rundt deg. Husk at indre frihet sjelden kommer brått; den vokser frem i små doser, akkurat som en løvetann som finner vei gjennom asfalten.

Hvorfor skriver du om frihet i bøkene dine?

Fordi jeg tror at alle mennesker, uansett alder, lengter etter å føle seg frie til å være seg selv. Historier er en trygg måte å utforske det på. Gjennom karakterer som Lucy og Gunnar kan vi leke med spørsmålene som ofte er vanskelig å stille rett ut.

Hvordan kan jeg bruke historiene dine til å snakke med barn – eller med meg selv – om frihet?

Historiene mine er skrevet for å åpne rommet mellom linjene – de gir deg et verktøy for å snakke om vanskelige følelser på en trygg måte. Du kan lese dem sammen med et barn og spørre: «Hvilken del kjente du deg igjen i?» Eller du kan bruke dem som speil for egne følelser og tanker. Husk at du ikke trenger å ha alle svarene – noen ganger er det viktigste å være til stede og lytte.

Forfatter: Cathrine Wilhelmsen

Cathrine L Wilhelmsen er forfatter, illustratør og coach med en lidenskap for å skape rom der både barn og voksne kan utforske følelser, undring og magi. Hun skriver bøker og historier som åpner dører til indre verdener, med et sterkt fokus på selvaksept, tilhørighet og frihet til å være den du er. Gjennom eventyr, fabel og virkelighetsnære fortellinger hjelper hun leserne med å møte både sine egne og andres følelser med nysgjerrighet og varme.