Det er ikke alltid det vi forventer som møter oss først.
Noen ganger er det bare det som er.

Det er januar.
Kalenderen har snudd. Tallene er nye. 
Og likevel føles det meste… ganske likt.

Det er mulig vi burde føle noe annet nå. Mer fremdrift. Mer klarhet. Kanskje til og med en liten gnist.
De færreste gjør det.

Januar kommer sjelden som en portal. Den kommer mer som et rom. Et rom med litt for høy takhøyde, litt for stille vegger – og kaffe som blir kald før man rekker å drikke den.

Og det er helt greit.

Når forventningene løper foran oss

Det finnes en underlig idé om at januar er starten på alt.
Som om noe automatisk skal løsne idet vi skriver et nytt årstall.

For noen skjer det.
For mange skjer det ikke.

I stedet kommer etterklangen.
Kroppen som fortsatt bærer desember. Tanker som ikke helt har funnet plassen sin ennå.
Følelser som ikke har fått beskjed om at det er “nytt år”.

Og kanskje er det ikke et problem. Kanskje er det informasjon.

Overganger tar tid (og de bryr seg lite om datoer)

I eventyr tar overganger ofte form av skoger, dører eller lange veier.
Ingen av dem haster.

I virkeligheten er det ikke så annerledes. Overganger skjer sjelden i takt med kalenderen. De skjer når noe inni oss er klart – eller i det minste villig.

Noen ganger betyr det:

🌿 å være litt mer stille enn vanlig
🌿 å trekke seg litt tilbake
🌿 å kjenne etter før man bestemmer seg

Det ser kanskje ikke imponerende ut. Men det er ofte der noe viktig begynner.

Når det ikke finnes en plan (og det også er en plan)

Det er lett å tro at fravær av retning betyr at vi har gått oss vill.
Ofte betyr det bare at vi er i ferd med å orientere oss på nytt.

Barn gjør dette hele tiden. De stopper. Ser. Tester. Trekker seg litt tilbake.
Voksne er ikke dårligere til det – vi er bare flinkere til å late som vi ikke gjør det.

Historier vet dette allerede

Eventyr har alltid forstått noe vi voksne ofte glemmer:
At det som ser ut som stillstand, ofte er modning.
At helten sjelden vet hva neste steg er.
At tvil, venting og nøling ikke er feil – men en del av reisen.

Kanskje er det derfor vi trekkes mot historier akkurat nå. Ikke for å få svar, men for å bli holdt litt mens vi venter.

Så hva gjør vi, da?

Vi gjør litt mindre.
Vi lytter litt mer.
Og vi lar januar være det den er.
Et mellomrom. Ikke en test.
Kanskje holder det for nå.

Det haster ikke. Det har det sjelden gjort.